Dronningkrona (1816moh), fredag 1.mai 2009.
det vart vel en av dæm nøye planlagte turan når lars, rune og æ for på topptur t dronningkrona 1.mai. rune mangla en del utstyr og mens æ fixa det tok rune å mekka overnatting. det vart t en i klassen hans som va fra skei i surnadal, bjørnar. natt t første mai e jo egentlig en festdag for mang, men bjørnar avbrøyt pilsinga si for å ta sæ av celebert besøk. etter endt arbeidsdag plukka æ opp lars og rune for så å sett igang reisa mot ville vest(en/landet). rune kjørt bjørnar sin bil og lars og æ i min. rune e en dyktig sjåfør, som unngikk diverse påkjørsla med et nødskrik. spesiellt etter at vi stoppa på rånertreff på orkanger. da va det suisudalske dyr på e39. vel framme i surnadal, varta husverten opp med ein pils og en cognac. æ stillt med kortstokk og rune vart boms. natta vart kort og vi va tili opp på fredan.
yrmeldinga vart sjekka og det va ikke en sky å sjå på den. shortsen vart tatt på og biln pakka i en fart. ferja va i rute sammen med oss. utsikten på vestlandet va formidabel med blå sjø, grønne skoga og kvite høge fjell!! vi såg det va en del bila med ski på taket foran oss og som antatt sku dæm å på topptur. vi vart sjokkert når vi ankom innerdalen og såg at parkeringsplassan va stappfull. det va folk å sjå over alt. vi kom i kontakt med en del underveis og det vist sæ at det va en folkehøgskole som va på ferde og resten hadd planlagt 1.mai tog på dronningkrona. ruta opp va sku vær merka, nå vi itj fant. vi sikta oss inn på høyspenten og starta på (t)oppturn.
det va nødvendig med my drikke, så det vart en go del rastestoppa på vei opp mot underlaget av snø. bjørnar bynnt å merk kjøre allerede før vi fikk tatt på oss skin. en matpause hjalp betraktelig, men når vi hadd gått en time på ski mått han desverre legg inn åran.
allerede i den første bakken på vinnufjellet opp mot sandvikhaugen begynnt energilagran i kroppen å gå tom. da hadd vi gått ca 900 høydemeter. å gå på topptur med tynne fjellski og kortfella va itj akkurat det beste når bakken bynnt å bli bratter og bratter. lars, rune og æ bynnt å gå mer å mer på kryss å tvers for å klar å kom oppover. når vi bestæmt oss for en god rastepause midt i bakken va vi så sliten av vi va usikker på om vi orka å fortsett. vi vart å bekymra for bjørnar som hadd glemt å slå på telefon sin. vi fikk ikke tak i'n. ettersom det va så mang på tur opp regna vi med at nån hadd tattn på ryggen vess d hadd heinnt'n nå. seinar på turn fant vi ut at han hadd sovna og glemt av å slå på telefon.
motivasjon for å fortsett vart plutselig my stør da vi såg 2 damer passert oss der vi satt i solsteiken med kvikklunsj mellom teinnern. vi bestemmt oss for å fortsett. etter en ny time såg vi dæm førstan på vei ned, deriblannt ei ny litt gamler dame som stoppa å prata med oss. hu sa det va ca en time igjen, været og føre skull vårrå topp på toppen. utsikten begynnt virkelig å vis sæ fram når vi nærma oss toppen av sandvikhaugen og 1500moh. på toppen av sandvikhaugen fikk vi øye på dronningkrona og kongskrona (som e fattige 2 meter høyer, men en helt flat topp) i bakgrunn. adrenalinet steg og innsatsen vart likar og likar, sjøl om vi begynnt å merk melkesyra i kroppen. langs ryggen på sandvikshaugen stoppa vi å snakka med 2 trivelige topåturgåera. dæm fortalt at det hadd vært over 70stk på toppen samtidig og det mått vær ny rekord. sannsynligvis va det rundt 100 stk som besteg dronningkrona den dagen. siste bakken og høydemetran opp mot toppen gikk lett. etter 1600 høydemeter bak oss va det itj nå problem. vi va jo så godt som fram. opp på toppen va det en sinnsyk utsikt og toppen va mer luftig enn vi hadd regna med.2 lang skavla som endt i bratte stup på aill sian. det va ei herlig følelse å stå 1816moh å sjå rett ned mot fjorden. du hørd vinden slo kraftig mot fjellsia under dæ. det som overraska oss mest va vel dæm som hadd prestert å tatt med hunden sin opp på toppen. dyreplageri spør du mæ. han såg ut som han villa hopp uttfor eitt av stupan. heldigvis va hunden lurar einn eieran. kanskje han hadd tenkt ut en lur plan på tur opp om å lur dæm uttfor på toppen, ikke veit æ. for dæm forsvant like fort som vi kom opp. det vart ein god matpause på toppen før vi mått skyndt oss ned for å finn bjørnar som va utsatt for å bli den nye ötzi om vi ikke fant'n snart. turen ned va helt rå. etter den første bakken kom tankan om å kjøp sæ årntli toppturski susanes inn. å kjør telemark med nån flisa av nå ski uten stive skisko i delvis bløt påskesnø va itj spesiellt lett. etter uttallige pausa og fall, begynnt anklan å omform sæ t gelè. den siste og bratteste delen av sandvikhaugbakken va utvilsomt den tyngste delen av hele turen. i nærmar 50km/t passert vi bjørnar som hadd slått leir langt neddi bakken. han kasta på sæ utstyret og fulgt på videre ned. snøen begynnt gradvis å forsvinn under oss og t slutt havna vi på bar mark. utsyret vart pakka på ryggen og siste kilometran ned mot biln sto for tur. sliten gikk vi på autopilot ned og det va en drøm å møt flat mark igjen. følelsen av å ha gått 1600 høydemeter opp og 1600 høydemeter ned va verdt det når vi tenkt på kor utrolig fint vi hadd hatt d. været va som yr.no meldt og toppen va ber einn forventa. vi pakka sammen og kjørt i retning surnadal igjen. ferga på tur heim va på feil si av fjorden når vi kom, så vi la oss langflat på plena ved kaia i vente på ferja. må sei at en tur t innerdalen og vinnufjellet kan anbefales sterkt t aill som tenke sæ på ein årntlig topp tur.
galleri:
rutebeskrivelse:
kart:
video:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar